Author Details

Litt om å debutere – mest om å bli refusert

blogg.marit
Foto: Kristine S. Henningsen | Tekst: Gjesteblogger, Marit Reiersgård[divider_line]Insert Your Text Here[/divider_line]
Å debutere som forfatter og lese sitt eget navn på coveret er en utavdegsjælopplevelse av de sjeldne. En debutant som holder sin egen bok i hånda er nemlig først og fremst veldig lett å utnytte. Jeg var så overstadig lykkelig at jeg svarte JA til alt, noe mine barn visste og utnytte. Kan vi få is? JA! Sjokolade til middag? JA! Kan vi få være oppe så lenge vi vil? JA! Kan vi reise til Disneyworld? JA! Jeg har faktisk blitt utnyttet på det groveste hele tre ganger. Første gang debuterte jeg i Signaler 2006 (Debutantantologi fra Cappelen) med en bitteliten skjønnlitterær tekst uten et eneste komma. (Er skikkelig dårlig på tegnsetting så jeg bare droppa hele greia.) Deretter som barne- og ungdomsbokforfatter, og i fjor (2012) som voksendebutant med krimromanen Stolpesnø. Det høres kanskje lett ut, og litt som selvskryt. Tre på rad liksom, pytt, pytt, men saken er at veien dit har vært lang og kronglete, for å formulere meg frisk og klisjefritt. Jeg har til stadighet vært grundig refusert, og verst var nok veien fram som krimdebutant. Første forsøk. Det begynte i 2006. Da fikk jeg ideen til krimboken Stolpesnø. Da jeg anså den for ferdig, et par år senere, sendte jeg den freidig inn til et av Norges største forlag med et lystig håp om antagelse. Jeg hadde tross alt i mellomtiden debutert hele to ganger. Jeg ble refusert. Riktignok forsto jeg at manuset hadde vært hos en konsulent, noe som er bra! Svært få manus blir videresendt på den måten. At konsulentuttalelsen nødvendigvis måtte ha vært så dårlig at forlaget ville skåne meg for å lese den, anså jeg som et mindre problem. Og etter å ha svelget, og noenlunde fordøyd skuffelsen over å ha blitt refusert, gikk jeg i gang på nytt. Andre forsøk. Manus var skrevet om. De to setningene redaktøren forrige gang hadde kostet på seg; ”Personene er pappfigurer” og ”Handlingen ikke troverdig” var grundig jobbet med. Lille julaften fikk jeg hentelapp på pakke. Aha, tenkte jeg: julegave fra forlaget. Jeg er naiv, jeg vet det, men det var tross alt dagen før julaften, og jeg hadde faktisk mottatt julegave det året jeg ga ut ungdomsbok. Ungene ble sendt på posten for hente mens jeg nynnet Glade jul og stekte medisterkaker. Pakken ble levert og åpnet. Suprise! Et manus! Mitt manus. Jeg var refusert. Denne gangen med vedlagt konsulentuttalelse. Ok, en konsulentuttalelse er godt verktøy så det kan med godvilje kalles presang, tenkte jeg og begynte den møysommelige prosessen det er å skrive om et manus på 350 sider. Tredje forsøk. Jeg skriver riktignok sakte, men noen ganger er det ikke min skyld at ting går smått. Å vente på svar fra et forlag kan nemlig også ta tid. Vanlig behandlingstid er ca. 8 uker. Jeg ventet åtte uker. Jeg ventet ni. Jeg ventet tolv uker før jeg tok mot til meg sendte og en mail for å etterlyse svar. Da kunne forlaget ikke finne Marit Reiersgårds manus. Men så fant de det allikevel. Nederst i en bunke. Ingen hadde lest. Så da ble det nye åtte uker med venting, og da jeg omsider fikk svar begynte mailen jeg fikk slik: ”Kjære Maria!” Ok, tenkte jeg, litt dårlig start, men dette trenger ikke gå så gærent. Videre sto det: ”La meg først beklage at dette har tatt så lang tid. Dessverre ble du offer for rot og misforståelser. I tillegg viser det seg at konsulenten ikke anbefaler oss og gi ut ditt manus.” Alle gode ting er nødvendigvis ikke tre. Jeg var refusert. Fjerde forsøk. Jeg rev manuset i biter. (Bokstavelig talt). Så brukte jeg sommeren på å lime bitene sammen på nytt. (Med tape). Jeg liker å si at jeg har en urokkelig stahet. Andre vil sikkert kalle det urokkelig dumhet, men uansett hva du velger å kalle det, sendte jeg det inn nok en gang. Denne gangen valgte jeg, klokelig, et annet forlag. Høsten 2011 fikk jeg en telefon fra en som presenterte seg som redaktør på Gyldendal. Han hadde lest (nesten) hele manuset og ringte for å fortelle meg at dette blir bok. Haha! tenkte jeg, den var god! Nå er det ”Fem på” i en eller annen radiokanal og noen kommer til å få seg en god latter. Det viste seg derimot at mannen ikke spøkte. Etter mange år med NEI skulle jeg endelig se navnet mitt på forsiden av min første roman for voksne. Om jeg ble jeg utnyttet av ungene mine den dagen …? JA!  
BACK